Minneord om Per Kristoffersen

Per «Snæbbus» Kristoffersen var en av FFKs største spillere noensinne, men nå har han lagt ned sin vandrestav for godt. Han døde 2. mars etter kort tids sykdom. En markant personlighet i Fredrikstad-samfunnet har gått ut av tiden, og i FFK minnes vi ham med stor takknemlighet for alt han betydde for klubben og byen.   

Per, eller «Snæbbus» som de fleste kalte ham for, var med på å befeste FFKs posisjon på fotballkartet i en tid da laget og klubben dominerte norsk fotball. Det var nok de færreste som kunne ha forutsagt det da han som ung gutt møtte opp på sin første FFK-trening i 1951. Den dagen var det ikke plass til ham på treningsfeltet, men en av klubbens største ungdomsledere gjennom tidene, Tollef Olsen, la klokelig til at han heller kunne få prøve seg på neste trening. Det var begynnelsen på en eventyrlig fotballkarriere for en spiller som viste seg å være et talent utenom det vanlige.   

«Snæbbus» debuterte mot Vålerenga på Bislett i 1956, og selvfølgelig scoret 19-åringen i sin første seriekamp, som også endte med 3-2 seier. På rekordtid etablerte unggutten seg på laget, og i løpet av noen kamper var debutantene og radarparet Per «Snæbbus» Kristoffersen og Bjørn Borgen det store samtaleemnet i fotball-Norge. Med sin blendende teknikk og spilleforståelse serverte Bjørn den ene målgivende pasningen etter den andre, til sin makker, som viste seg å ha en imponerende scoringsteft. Noen runder senere scoret Per fire mål mot et sterkt Steinkjer-lag, og sesongen endte med at han utrolig nok ble toppscorer i serien, med 15 mål på 14 kamper. Byen hadde fått en ny fotballstjerne.

Reaksjonene lot ikke vente på seg, og på forsommeren i 1957 debuterte «Snæbbus» og Bjørn også på A-landslaget i en hjemmekamp mot Ungarn. Det ble 2-0 seier mot storlaget, og radarparet fra FFK ble publikums og pressens store favoritter fra første stund.

En innholdsrik karriere inneholdt det ene høydepunktet etter det andre, og i årene 1957 og 1961 var «Snæbbus» sentral da FFK vant «The Double». Seieren over Ajax i 1960, da FFK som første norske lag noensinne deltok i Europacupen, var også et høydepunkt gjennom 13 sesonger i FFK-drakta.

Etter 1968-sesongen la han opp som 30-åring. En travel hverdag med små barn, full jobb og fotball på toppnivå var krevende. Da hadde han vært med på å vinne tre serie- og tre cupmesterskap, og han ble også norgesmester for junior i 1955. «Snæbbus» var landets storscorer i hele sin karriere, og fire ganger var han seriens toppscorer. I en tid da det ble spilt langt færre seriekamper enn i vår tid, scoret «Snæbbus» hele 147 mål på 194 kamper. Den målprosenten gjør ham til norsk fotballhistories desidert største toppscorer.

Per fikk også gullklokka etter 25 A-landskamper, og etter den aktive karrieren fulgte flere år som spillende trener for flere lag. Etter hvert kom han tilbake til FFK som ungdomstrener, og han var i alle årene etter spillerkarrieren en aktiv deltager i klubbens indre liv. Helt til det siste deltok han på Old Boys-treffene, og hver uke var han en fast del av Onsdagsgjengen på stadion.

Per var en humørfylt person med sans for treffende replikker. Han hadde også et stort og ektefølt engasjement for klubben i sitt hjerte. Han var alltid til stede på klubbens hjemmekamper, men han klarte aldri å sitte rolig på stolen. Til det var engasjementet og spenningen for stor. I kampens avgjørende minutter vandret han derfor ofte hvileløst omkring i gangene på stadion. Var det ekstra ille gikk turen rundt stadionanlegget mens han ventet på at dommeren skulle blåse av kampen. «Blodpumpa har ikke godt av det her», kunne han si da folk møtte på en spent og nervøs «Snæbbus».  

Snæbbus» hadde et stort hjerte for klubben, og han var en person med meningers mot. Var det noe han ikke var helt fornøyd med, etterlot hans klare og ærlige tilbakemeldinger ingen tvil om hva han mente.

Som stolt pappa opplevde han også at sønnene Atle og Rene hadde sin tid på klubbens A-lag. Han snakket ofte om dem, og han var glad for at de begge hadde blitt «bra guttær». Livets siste år ble preget av savnet etter sin livsledsager Marit, som gikk bort etter mer enn 50 års ekteskap. Det var et hardt slag for Per, og miljøet på stadion ble enda viktigere. Her var han aktiv helt til det siste, og han så fram med stor forventning til sesongen som snart sparkes i gang. Mer optimistisk enn på lenge.

Tusen takk for alle de store stundene du var med å skape for oss i klubben, byen og publikum. Du var en ener som vi alle satte stor pris på, og ditt engasjement for klubben var ektefølt. Vi lyser fred over Per «Snæbbus» Kristoffersens minne.        

Tekst: Petter Ringen Johannessen